Mitt liv som arbeidsgiver (sjøføren som ikke var sjøfør)

Som de fleste kanskje har fått med seg har vi fått oss bil og Vegard fått lappen her i Shanghai. De fleste andre expat familiene her har sjøfør som følger med bilen, men vi skal kjøre selv i den ganske så kaotiske trafikken. Sjøførene her legger en ny dimensjon til det å være en dårlig sjåfør! De kjører bestandig for fort, tuter, rygger på motorveien,stopper for å tisse, eller bæsje, skifter filer ustanselig, vikeplikt er uhørt og blindsone eksisterer ikke- man ser den jo ikke.... det er folk, sykler og mopeder i et evig virrvarr som aldri følger trafikkreglene og ikke ser ut til å ense at det er ca 20 millioner andre i denne byen som også skal frem og tror alle skal vike for de.

Vegard som førnøyd sjøfør

rolig trafikk, men godt lastet lastebil.

Jeg bestemte meg for at det å ha sjøfør kunne være en god ide. Vi bor et stykke unna sentrum og det å komme seg rundt på en trygg måte med en 2 åring er ikke så lett. Det å ha Kristian i en gammel taksi uten sikkerhetsbelter og en sjøfør som jobber 24 timers skift er ikke så fristende. Røyking i taksi er også helt vanlig, det er vel ikke det værste i denne settingen kanskje.

Det viste seg å være litt vanskelig å få tak i en sjøfør da vi allerede hadde bil og bor ut i det som utleie selskapene høflig kaller gokk. Men så viste det seg at faren til Kinesisk læreren til ei jeg kjenner trengte jobb og gjerne ville være min sjøfør. Ja, du leste riktig! Ok, tenkte jeg, jeg prøver. Han viste seg å være en veldig snill og høflig mann. Men kanskje ikke den beste sjøføren. Han hadde aldri kjørt med automat gir før første arbeidsdag hos meg, han forsto ikke hvordan man kom seg ut av garasjen. Med litt hjelp gikk dette fint og vi kom smått om senn ut på veien. Han bor på andre siden av elven og viste seg å være dårligere kjent i Pudong enn meg. Der de andre expat konene sitter og halvsover i baksetet og stoler på at sjøføren får de trygt frem hvor enn de finner på å dra må jeg sitte i forsetet, se på GPS`en og prøve å forklare på kinesisk/engelsk hvor vi skal. Dette resulterer i at jeg er kronisk forsinket til alle avtaler. Jeg blir vel ikke veiviser med det første tror jeg. Det toppet seg vel da han forsøkte å kjøre ut av gården min med sin svigersønns bil mens alarmen på bilen hylte og han ikke klarte å starte bilen. Han satt den da i fri og seilte ned over veien. Vet ikke helt hva han hadde tenkt skulle skje da han kom seg ut i veien. Men jeg måtte altså hjelpe min sjøfør med å skru av alarmen og starte bilen. Et par nesten kræsj senere med både folk og fe bestemete jeg meg for å ta lappen selv, og si opp sjøføren.  Det å ta lappen her fortjener sitt eget blogginnlegg, fordi det er noe av det rareste jeg har vært med på;) jeg kan røpe såpass at jeg besto, men ikke med glans.

den lykkelige innehaver av kinesisk førekort

Ett et par ansettelses forhold senere kan jeg oppsummere: Ayi som ikke er ayi- slitsomt i starten, men veldig bra nå.

Sjøfør som ikke er sjøfør, ikke det beste eller tryggeste valget. Ikke lett å være arbeidsgiverJ