Barnehjemmet

Gjennom Klubb Norge Shanghai får vi lov til å besøk et et lokalt barnehjem for funksjonshemmede barn hver 14 dag. Jeg har vært der flere ganger dette siste året og det gjør fortsatt like stort inntrykk og jeg blir fortrsatt like trist og lei meg på vegne av disse barna hver gang jeg er der. Disse besøkene er med på å sette hvor godt vi og våre barn faktisk har det litt i perspektiv, vi har jo alt, de har så lite!

denne lille gutten tror jeg er blind eller svaksynt.
Han roper HOW ARE YOU da jeg kommer.
 

 Noen få av barna er helt friske, jeg vet at en av jentene er der fordi foreldrene sitter i fengsel. Disse barna får litt større frihet enn de andre og får lov til å vandre litt mer fritt på avdelingene, men de får jo alt for lite stimuli. Det er varirende grad av funksjonshemming  barna har, noen har Downs syndrom, noen blinde og andre multifunksjonshemmede med behov for hjelp til alt de trenger. I Norge ville mange av dissa barna hatt 1 til 1 bemanning nesten hele døgnet. Her bor alle samlet i et stort rom med mange små senger og stoler tett i tett. Det er så få som to voksene på kanskje 20 barn i ett rom. Jeg snakker jo lite kinesisk og damene som jobber her snakker ikke engelsk, derfor er det vanskelig å spørre om ting rundt barna eller kommunisere på noe som helst vis.

Fordi det er så få voksene er det lite tid til omsorg, latter og glede på dette barnehjemmet. Barna tilbringer store deler av dagen fastbundet til sengene sine med små bånd knyttet til  hender, midje eller føtter. Når de sitter i stolene er de bindt fast, gjerne på begge føttene. Dette er sikkert så ingen skal komme seg umerket ut av seng sller stol, eller falle og slå seg.  Alikevel blir disse barna så glade når vi kommer for å leke med de eller gå litt rundt med de som kan gå. Mange hyler av latter da jeg kaster de opp i lufta eller tuller litt med de. Det er sjelden å oppleve barn som blir så glade av så lite!

Han er en av de som får gå rundt selv. Blid gutt:)